I dette innlegget skal jeg se nærmere på språkprøver for voksne innvandrere med utgangspunkt i tre spørsmål: Hva måler slike prøver, hvordan brukes prøveresultatene, og hvilke konsekvenser får prøvene?

Språkprøver bygger på og befester et bestemt syn på hva språk og språkferdigheter er. I første del av innlegget vil jeg gjøre rede for de språklige verdiene som ligger til grunn for språkprøver (eksemplifisert med Norskprøven for voksne innvandrere). Hvordan defineres gode språkferdigheter av prøveutviklerne, hvordan vurderer man grammatiske avvik eller aksentpreget uttale, og hvilken status har den innfødte språkbrukeren som norm når innvandreres språkferdigheter vurderes? Sentralt i denne delen av innlegget er det språkpolitiske arbeidet til Europarådet og det felles europeiske rammeverket for språk (CEFR, Europarådet 2001, 2020).

I andre del av innlegget ser jeg nærmere på bruken av prøveresultatene. De senere årene har det blitt stadig vanligere å stille eksplisitte språkkrav ikke bare ved ansettelse og opptak til høyere utdanning, men også for permanent opphold og statsborgerskap. Med det har språkprøver fått en innvandringsregulerende funksjon som er mer problematisk fra et etisk og testfaglig ståsted.

I siste del av innlegget skal jeg se nærmere på konsekvenser av språkprøver og diskutere dette i sammenheng med begrepet testetikk og kritisk språktesting. Her vil jeg også presentere det pågående forskningsprosjektet IMPECT ved Høgskulen på Vestlandet som undersøker konsekvenser av språk- og kunnskapskrav for permanent opphold og statsborgerskap med særlig fokus på innvandrere med lite skolegang.

Om Högre seminariet i nordiska språk